Avslutningskos

Tenk deg at du er tillitselev i klassen din og du har fått i oppgave å planlegge klassens skoleavslutningsfest. En ganske grei oppgave? Kanskje det blir litt mer utfordrende når dere også får vite at det går 5 pakistanske elever i klassen. Hvordan skal man tilrettelegge for absolutt alle, og hva bør man eventuellt ta hensyn til? Hvordan burde innstillingen din være på forhånd? Er det noe som blir helt kulturkrasj for de pakistanske, men som er ganske så normalt for oss nordmenn? For hvis man ikke tar hensyn til slike ting kan nok skoleavslutningen bli en noe flau affære. Kun ved å se på kulturen i et kommunikativt perspektiv og med et litt kultur-relativistisk syn vil det nok være godt mulig å få en harmonisk og inkluderende avslutning.


Det første spørsmålet som kommer opp er kanskje hvor mye det skal tas hensyn til de 5 pakistanske elevene og deres foreldre, og som går i en klasse med 20-25 norske elever og deres foreldre. Det er helt klart en hårfin balansegang, her må ingen føle seg tilsidesatt eller utstøtt. Kun pakistansk mat ville nok noen av de 20-25 elevene med foreldre reagert, akkurat som de pakistanske foreldrene eller elevene ville reagert hvis det for eksempel kun ble servert svinestek på festen. For på en slik interkulturell avslutning, med interkulturell kommunikasjon mellom nordmenn og pakistanere, burde alle gå bort fra sitt etnosentriske syn, altså ikke bare tenke på seg selv, men derimot møte sine "nye" medmennesker med et kultur-relativistisk syn. Selv om dette ikke alltid er mulig i praksis. Dette er kanskje det beste utgangspunktet for å få en bra skoleavslutning.

Man burde kanskje informere barna om at det kanskje kan være litt vanskelig å kommunisere med de voksne pakistanske, siden de kanskje ikke kan ordentlig norsk. I en kommunikasjonsmodell med støy som språkvanskeligheter må avsenderen være påpasselig med å "kode inn" et klart budskap til mottakeren sånn at det ikke blir for mange missforståelser. Men hvordan folk tolker og oppfatter ting kommer helt utifra deres kulturfilter, altså alt som har påvirket dem i livet; oppvekst, familie, venner, samfunn, erfaringer osv. Altså alt som omhandler sosialiseringsprosessen.

For i Norge lever vi i et flerkulturelt samfunn. Menneskene som lever her har ulik bakgrunn, språk eller religion. Fordi vi lever i et så representativt samfunn er det viktig å kunne se kulturer fra både dynamisk og beskrivende kulturbegrep. I et beskskrivende kulturbegrep beskriver ulike menneskelige aktiviteter eller livsformer. Man skal ikke dømme kulturer, og man skal helst beskrive de mest mulig fordomsfritt. I følge et dynamisk kulturbegrep kan ikke kulturer settes inne i ”båser”. Kultur har ingen geografisk grense, men den skapes av mennesket. Siden pakistanere har et annet syn på kultur enn nordmenn må man legge til rette for det også. I pakistan er de fleste muslimer, da må kanskje noe av maten være ekstra merket med okse-, kylling- eller fiskekjøtt? En smart metode jeg vil foreslå er at alle elevene skal ta med seg hver sin rett, altså til et felles buffé bord. Da kan alle bidra med en matrett fra sin kultur, og hvis man er åpen for nye impulser kan man jo få prøve ut litt forskjelllig mat. Selvfølgelig er det ikke alle som er like glad i å utforske nye matkulturer. Men en slik buffé er da kanskje smart for de som er kresne eller ikke liker pakistansk mat. Alle mennesker er forskjellige, noen er mer åpne, mens andre en mer lukket når det gjelder andre kulturer. Jeg tenker dette er en god løsning som tar hensyn til alle. Kanskje er det også smart å oppmuntre et miljø til mer åpen kommunikasjon og ikke ha for mye lukket kommunikasjon i en setting som en skoleavslutning. De pakistanske elevene og deres foreldrene vil nok føle seg mer vel med de norske om hele forsamlingen har en symmetrisk relasjon med hverandre, altså at makt og myndighet er fordelt mellom partene slik at de danner likeverdige relasjoner. Men pga. fordommer og stereotyper vil kanskje noen ha asymmetriske relasjoner, noe som er det motsatte av symmetri. Altså at den ene har mer makt og kontroll enn den andre, eller hvertfall tror at de har det. For vil det ikke være aller best hvis folk flest kunne inneha en viss porsjon empati , altså at de har både innlevelse og innfølelse i andres opplevelser, og klarer å sette seg inn i andres situasjon.


Som underholdning for kvelden kan man tenke ut mye forskjellig. Men jeg tenkte mest på at begge kulturer skulle føle seg inkludert, mens man samtidig kunne bli litt påvirket av mennesker med annen bakgrunn. Siden jeg selv kan velge konteksten for denne avslutningsfesten ville jeg ta noe mer nøytralt. Og siden det er sommer og fint vær, kanskje i en park? Her kan man gjøre mye eller lite ut av omgivelsene. Men mitt valg er at elevene selv skal stå for underholdningen! Sang og dans er alltid en "hit", bare man unngår de mest fordomsfulle religiøse sangene. Kanskje ville de fem pakistanske elevene ha et eget kulturelt innslag med pakistansk dans eller sang? Sang og dans er en form for kommunikasjon man gjenkjenner i absolutt alle kulturer, så her er det ikke like stor kulturavstand som ved andre underholdningsformer. Her kan folk tolke sangene og dansen på sin måte - via sitt kulturfilter. Men kanskje de ser mest på barna sine når de opptrer? Selv om dette er ganske interkulturellt kan det fortsatt være at pakistanerne har andre referanserammer på noen områder - sosialt og kulturelt. Derfor kan det oppstå uante og ukomfortable situasjoner som jeg tror man bare må kommunisere tydeligere på, istedenfor å bli innesluttet.
Deretter kan elevene leke sammen, kanskje spille fotball? Fotball er et internasjonalt ballspill og som nærmest alle kjenner over hele verden. Det symboliserer glede, og man blir lettere kjent med hverandre.


Ved hjelp av disse enkle midlene tror jeg at festen ville blitt en stor "hit" for både voksne og elevene. For når man bruker interkulturell kommunikasjon og har et vennlig innstilt sinn, så bør det meste gå bra. Jeg tror alle ville følt seg velkomne og ikke ville gruet seg eller hatt noe imot å komme på en slik avslutning.Selv om det hele er nøye gjennomtenkt og planlagt så er det veldig casual. Men nå er grunnlaget lagt for en bra kveld, og med litt kulturforståelse og interkulturell kompetanse kan denne kvelden bli aldeles hyggelig for alle parter!

-POLVOTTER-

Bilder - creative commons

Fahrenheit 911

Fahrenheit 911 er en prisvinnende politisk dokumentar film av Michael Moore. Filmen kritiserer George W. Bush og hans evner til å være president, hvordan han etterforsket 11 september saken, krigen i Irak og hvordan dette ble presentert i media.

Budskapet til Michael Moore er at sannheten må komme fram. At det amerikanske systemet og media er korrupt, og hvordan ting dermed kan bli fremstilt helt annerledes enn det som egentlig er saken. Selvfølgelig vinkler Moore saken sterkt i sin favør, men det kommer ut en god del informasjon ut som det trolig aldri var meningen skulle komme ut og som stiller amerika og spesielt George W. Bush i et virkelig dårlig lys.
Han blir nemlig fremstilt som en mann som kun har kommet dit han er ved hjelp av pappa og vennene hans. Han har ikke overhodet peiling på hvordan man skal handle og angripe ting som en president, og prioriteringen hans virker helt feil. Han tar avgjørelser som ikke gangner resten av USA, men han og hans venner. Penger som burde gått til terrorbekjempelse brukes heller til å renvaske Bush selv for alt som kan trekke han mot Saudi Arabia og BinLaden familien.

Klippingen i filmen gir den en veldig dramatisk fremstilling, samtidig som det hjelper til å drite ut Bush. Når tårnene på World Trade Center raser sammmen 11 september ser man folk gråte i fortvilelse over sine kjære som var i bygningen. Man skifter bilde fort, noe som gir det et kaotisk preg. Samtidig ser man hva Bush gjør mens landet blir angrepet. Lange bilder av han som sitter å hører på barneskoleelever som leser, får han til å se dum og handlingslammet ut. Musikken varierer fra scene til scene. Man ser Bush spille golf og fiske med felespill. Så klipper de over til dramatisk musikk med bilder av krigen i Irak.

Michael Moore spiller på følelsene til alle de som er rammet av 9/11, altså patos. F. eks når vi ser klippet av Lila Lipscomb som gråter over sin sønn som døde i Irak. Men det er ikke kun den appellformen Moore bruker, han bruker også etos og logos. Logos bruker har når han argumenterer, og viser frem bevis for sine påstander, f. eks krigsrapporter som har blitt tuklet med. Etos brukes også aktivt! Han har vunnet en oscar, så folk har hørt navnet hans før, sett filmene hans før, og det gir han en viss troverdighet.

Filmen er kategorisert som en dokumentar, noe som gjør den mer troverdig. Likevel ville jeg ikke sakt at det er en typisk dokumentar. Filmen er alt for sarkastisk og ensporet, i tillegg til at den viser kun en side av saken, og man blir derfor veldig kritisk ved sjangervalget. Den er nok litt for subjektiv for å karakteriseres som en dokumentar.

Niels Klims underjordiske reise - analyseteorier

"Niels Klims underjordiske reise" er en roman fra 1741, skrevet av Ludvig Holberg. Vi møter Niels Klim, som reiser til ulike land i jordas indre, som alle har sine egne merkelige skikker. I et utdrag kan man lese om enebærbuskenes land, der kjønnsrollene var helt motsatt av hva vi er vant til.

Det er ikke bare en måte å lese denne teksten på. Man kan for eksempel bruke nyhistoristisk teori, altså å se på den store konteksten, hvilke andre tekster som denne teksten har sammenheng med, og hvordan man kan forstå samfunnet utifra teksten. På denne tiden hadde det ikke vært lov til å kritisere samfunnet. Men Holberg gjør det likevel, men mellom linjene. Gjennom teksten kan vi tolke at kvinnesynet på denne tiden var veldig strengt.

Utifra et historisk-biografisk perspektiv må vi se mer på forfatterens liv, og hva som har påvirket hva han vil formidle. Ludvig Holberg levde i opplysningstiden, en tid med fokus på samfunnskritikk og søken etter sannhet. Man ser også en sammenheng mellom Holbergs andre tekster, som i hovedsak også er satirer, altså humoristiske tekster som kritiserer samtidsfenomen med overdrivelser og ironi.

Ved nykritisk lesestrategi velger man å prøve å se på teksten alene, fritt fra kontekst, og egne følelsesreaksjoner. Det utdraget vi har lest er fra en bok som nok kan karakteriseres som god litteratur. Det blir litt vanskelig for oss som uerfarne 2. klassinger å definere hva god litteratur er uten å bruke egne følelser og uten å tenke sammenheng, siden vi mener dette er en smakssak. Men siden denne teksten fortsatt er kjent i dag, kan vi nok si at dette klart er god litteratur. Virkemidlene som er brukt er ironi, overdrivelser, magiske elementer, symboler og metaforer. Dette er med på å underbygge budskapet og kritikken av samfunnet.

Vi tolker denne teksten til å handle om kvinneundertrykkelse, siden vi lever i tiden etter kvinnefrigjøring, og likestillingskampen. Men folk som levde i tidligere tider, eller i land der kvinner fortsatt er satt under mannen, vil kanskje enten ikke tenke over problemstillingen og derfor ikke se budskapet, eller de vi de vil finne det høyst provoserende. Vi kan da altså si at en tekst kan tolkes helt forskjellig utifra hver enkelts kulturelle filter. Det er ikke bare en måte å lese en tekst. Det finnes mange sider fortellingene kan sees fra, og ulike elementer som spiller inn på hvilken forståelse vi får når vi leser.

-POLVOTTER
og Guro og Ingrid

bilde:
Wikipedia; http://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Klims_reise_til_den_underjordiske_verden

"Evig solskinn i et plettfritt sinn"

Forje fredag så vi en film på skolen, kalt "Evig solskinn i et plettfritt sinn". Det er noe av det merkligste jeg har sett, og på et tidspunkt var jeg helt lost angående sted og tid, og måtte forvirret titte bort på sidemannen som til min fortvilelse så like lost ut. Uansett, her er et lite klipp så dere skjønner hva jeg mener:



Som dere nå ser er det en ganske sjuk film med mye merkelig innhold, men når den var ferdig satt jeg med et smil om munnen. Jeg likte filmen fordi noen ganger er det gøy å utfordre hjernen ved å snu alt på hodet. For denne teksten utfordrer oss veldig til å omsette oss, man må hele tiden følge med og konsentrere seg, forvente det usansynlige og ikke henge oss opp i tid og sted. I starten synes jeg det var ganske vanskelig, og jeg var som sakt helt lost, men så la jeg sammen to og to, og klarte å få, om ikke hele, deler av budskapet ut av teksten. Good job, I know!
For filmen bryter med sjangerforventningene våre ved at det i starten er helt realistisk, som en vanlig romantisk film, men at det så plutselig kommer flere og flere urealistiske situasjoner inn i bildet, og dermed må man stille om hodet til at denne filmen kanskje ikke er som du trodde den skulle være. Hvorfor vi godtar brudd med det vi forventer vet jeg ikke, men kanskje det er fordi vi så mange ganger før har sett dinosaurer, handlinger i Ompa-Lompa land og ting du trodde ikke var mulig?

- POLVOTTER

Hva snakker de om på Skavlan?

Alle uttalelser vi kommer med har en funksjon. Hvis vi følger med på en samtale, som for eksempel denne fra Skavlans talkshow, Først og sist, er det interessant å analysere hva som ligger i de ulike utsagnene.





I starten av klippet, begynner samtalen med en hilsen: "Hei, hei Maria". Dette har en fatisk, eller sosial, funksjon. Det er altså noe vi sier bare for å opprette kontakt mellom mennesker.
Det er en del utsagn med informativ, referensiell, funksjon. Vi får servert faktaopplysninger om skuespillet, blant annet Fredrik Skavlans introduksjon av Maria Bonnevie.
Thorbjørn Harr forteller også om følelsene sine knyttet til tvilen han hadde til om han skulle klare å lære manuset. Denne uttalelsen er emotiv.
I tillegg er det metaspråklig når Christine Koht snakker om hvordan Thorbjørn Harr prater, at han snakker mye i forhold til hvordan hun mener at skuespillere pleier å gjøre.Det er altså en samtale om samtalen!

Polvotter!
- og Ingrid og Kristine

Tommelopp!

Kroppsspråket vårt sier mye om oss! Om du himler meg øynene, hever øyenbrynene eller peker å ler skjønner vell de fleste hva du mener selvom du ikke sier det med ord. Ikke-verbal kommunikasjon omsvermer oss med sitt nærvær, selvom vi ikke tenker mye på det!

I timen i dag prøvde vi ut et lite ekspriment! Vi skulle finne noen personer og være kjempe engasjerte. Vi lette en stund før vi fikk øye på Gina, sa slo vi på sjarmen og rettet ut de sosiale antennene litt. Først ble hun helt satt ut og begynte å lene seg litt bakover ettersom jeg var både vulgært høylytt og bøyde meg fremover henne så mye at hun kanskje fikk et flash-back tilbake til forje vampyr film hun så. Men når hun hadde kommet over sjokket av å nesten blitt angrepet kom hun nok på at emnet jeg tok opp var engasjerende for henne også, dermed ropte hun like høyt og bøyde seg fremover så mye at jeg nesten måtte sette litt på bremsene selv. Hva skal man si? Noen folk er kanskje bare litt lettere å engasjere?

Nei, ikke-verbal kommunikasjon er både morsomt å spennende. Her i norge går man å viser tommel opp for å vise at alt er bra og godt, mens hvis du hadde gjort akkurat samme gest i Iran hadde du blitt glodd på å sett på som respektløs. Der betyr nemlig å vise tommelen det det betyr å vise langefingeren her. Sånn kan det nemlig gå, når du bare prøver å være hyggelig!

- POLVOTTER

Fårikålens folk!

Norsk matkultur! Hva er egentlig det? Hvertfall jeg tenker fort på fårikål, brunost og grøt, men hvis du spurte meg om hva jeg spiser til middag så ville nok svaret hvert helt anderledes. Hvor har egentlig den norske matkulturen blitt av, eller hva har den blitt til?

Som jeg nevner over er det skjeldent jeg spiser fårikål til middag, dag etter dag er det retter som pizza, pasta og salat som går igjen. Men disse rettene er da ikke norske! Hvor har vi da gjort av den norske matkulturen? Jo, vi sparer den nok litt til fest og høytider! Hjemme hos meg er det hvert år tradisjonsrik norsk mat som frister på julebordet, mens til hverdag pryder middagsbordet av andre retter! Jeg tror vi i Norge har begynt å mikse kulturer i matveien, kanskje mye på grunn av globaliseringen som skjer rundt i verden.

Men folk preges jo av forskjellige matkulturer, noen spiser junk food til middag, mens hos meg er det stort sett det franske og italienske kjøkkenet som rulerer. Venninner snakker om hvor god biff med pommes frites de hadde til middag i går, mens jeg tenker tilbake på de fylte pastarørene med sopp, løk, ost og melk. Men når jeg dro til Frankrike med pappa og søstren min i fjor merket jeg en vidt forskjellig matkultur enn her hjemme, selvom jeg trodde mamma lagde mye fransk mat. Loff til frokost, tre måltider om dagen og aldri noe grovt å tygge var veldig uvant og fremmed. Nye smaker og retter er godt, ikke misforstå meg, men det franske kjøkkenet jeg trodde ikke var så ufattelig lang fra mitt eget var plutselig så ufattelig fremmed. Ikke ble jeg serlig mett på denne frankrike turen, og ikke var magen min spesielt fornøyd med å kunn jobbe med loff og fint mel.

Men som Ingeborg sier i sin blogg, det er viktig å finne en balanse i matveien, noen ganger er det greit å sjemme seg litt bort med junk food, mens man dagen etter spiser risgrøt fra norge! Norge har fått en utvidet matkultur, men fortsatt tatt vare på det gamle! Good Job!

bilder:
creative commons