Fahrenheit 911 er en prisvinnende politisk dokumentar film av Michael Moore. Filmen kritiserer George W. Bush og hans evner til å være president, hvordan han etterforsket 11 september saken, krigen i Irak og hvordan dette ble presentert i media.Budskapet til Michael Moore er at sannheten må komme fram. At det amerikanske systemet og media er korrupt, og hvordan ting dermed kan bli fremstilt helt annerledes enn det som egentlig er saken. Selvfølgelig vinkler Moore saken sterkt i sin favør, men det kommer ut en god del informasjon ut som det trolig aldri var meningen skulle komme ut og som stiller amerika og spesielt George W. Bush i et virkelig dårlig lys.
Han blir nemlig fremstilt som en mann som kun har kommet dit han er ved hjelp av pappa og vennene hans. Han har ikke overhodet peiling på hvordan man skal handle og angripe ting som en president, og prioriteringen hans virker helt feil. Han tar avgjørelser som ikke gangner resten av USA, men han og hans venner. Penger som burde gått til terrorbekjempelse brukes heller til å renvaske Bush selv for alt som kan trekke han mot Saudi Arabia og BinLaden familien.
Klippingen i filmen gir den en veldig dramatisk fremstilling, samtidig som det hjelper til å drite ut Bush. Når tårnene på World Trade Center raser sammmen 11 september ser man folk gråte i fortvilelse over sine kjære som var i bygningen. Man skifter bilde fort, noe som gir det et kaotisk preg. Samtidig ser man hva Bush gjør mens landet blir angrepet. Lange bilder av han som sitter å hører på barneskoleelever som leser, får han til å se dum og handlingslammet ut. Musikken varierer fra scene til scene. Man ser Bush spille golf og fiske med felespill. Så klipper de over til dramatisk musikk med bilder av krigen i Irak.
Michael Moore spiller på følelsene til alle de som er rammet av 9/11, altså patos. F. eks når vi ser klippet av Lila Lipscomb som gråter over sin sønn som døde i Irak. Men det er ikke kun den appellformen Moore bruker, han bruker også etos og logos. Logos bruker har når han argumenterer, og viser frem bevis for sine påstander, f. eks krigsrapporter som har blitt tuklet med. Etos brukes også aktivt! Han har vunnet en oscar, så folk har hørt navnet hans før, sett filmene hans før, og det gir han en viss troverdighet.
Filmen er kategorisert som en dokumentar, noe som gjør den mer troverdig. Likevel ville jeg ikke sakt at det er en typisk dokumentar. Filmen er alt for sarkastisk og ensporet, i tillegg til at den viser kun en side av saken, og man blir derfor veldig kritisk ved sjangervalget. Den er nok litt for subjektiv for å karakteriseres som en dokumentar.
