Avslutningskos

Tenk deg at du er tillitselev i klassen din og du har fått i oppgave å planlegge klassens skoleavslutningsfest. En ganske grei oppgave? Kanskje det blir litt mer utfordrende når dere også får vite at det går 5 pakistanske elever i klassen. Hvordan skal man tilrettelegge for absolutt alle, og hva bør man eventuellt ta hensyn til? Hvordan burde innstillingen din være på forhånd? Er det noe som blir helt kulturkrasj for de pakistanske, men som er ganske så normalt for oss nordmenn? For hvis man ikke tar hensyn til slike ting kan nok skoleavslutningen bli en noe flau affære. Kun ved å se på kulturen i et kommunikativt perspektiv og med et litt kultur-relativistisk syn vil det nok være godt mulig å få en harmonisk og inkluderende avslutning.


Det første spørsmålet som kommer opp er kanskje hvor mye det skal tas hensyn til de 5 pakistanske elevene og deres foreldre, og som går i en klasse med 20-25 norske elever og deres foreldre. Det er helt klart en hårfin balansegang, her må ingen føle seg tilsidesatt eller utstøtt. Kun pakistansk mat ville nok noen av de 20-25 elevene med foreldre reagert, akkurat som de pakistanske foreldrene eller elevene ville reagert hvis det for eksempel kun ble servert svinestek på festen. For på en slik interkulturell avslutning, med interkulturell kommunikasjon mellom nordmenn og pakistanere, burde alle gå bort fra sitt etnosentriske syn, altså ikke bare tenke på seg selv, men derimot møte sine "nye" medmennesker med et kultur-relativistisk syn. Selv om dette ikke alltid er mulig i praksis. Dette er kanskje det beste utgangspunktet for å få en bra skoleavslutning.

Man burde kanskje informere barna om at det kanskje kan være litt vanskelig å kommunisere med de voksne pakistanske, siden de kanskje ikke kan ordentlig norsk. I en kommunikasjonsmodell med støy som språkvanskeligheter må avsenderen være påpasselig med å "kode inn" et klart budskap til mottakeren sånn at det ikke blir for mange missforståelser. Men hvordan folk tolker og oppfatter ting kommer helt utifra deres kulturfilter, altså alt som har påvirket dem i livet; oppvekst, familie, venner, samfunn, erfaringer osv. Altså alt som omhandler sosialiseringsprosessen.

For i Norge lever vi i et flerkulturelt samfunn. Menneskene som lever her har ulik bakgrunn, språk eller religion. Fordi vi lever i et så representativt samfunn er det viktig å kunne se kulturer fra både dynamisk og beskrivende kulturbegrep. I et beskskrivende kulturbegrep beskriver ulike menneskelige aktiviteter eller livsformer. Man skal ikke dømme kulturer, og man skal helst beskrive de mest mulig fordomsfritt. I følge et dynamisk kulturbegrep kan ikke kulturer settes inne i ”båser”. Kultur har ingen geografisk grense, men den skapes av mennesket. Siden pakistanere har et annet syn på kultur enn nordmenn må man legge til rette for det også. I pakistan er de fleste muslimer, da må kanskje noe av maten være ekstra merket med okse-, kylling- eller fiskekjøtt? En smart metode jeg vil foreslå er at alle elevene skal ta med seg hver sin rett, altså til et felles buffé bord. Da kan alle bidra med en matrett fra sin kultur, og hvis man er åpen for nye impulser kan man jo få prøve ut litt forskjelllig mat. Selvfølgelig er det ikke alle som er like glad i å utforske nye matkulturer. Men en slik buffé er da kanskje smart for de som er kresne eller ikke liker pakistansk mat. Alle mennesker er forskjellige, noen er mer åpne, mens andre en mer lukket når det gjelder andre kulturer. Jeg tenker dette er en god løsning som tar hensyn til alle. Kanskje er det også smart å oppmuntre et miljø til mer åpen kommunikasjon og ikke ha for mye lukket kommunikasjon i en setting som en skoleavslutning. De pakistanske elevene og deres foreldrene vil nok føle seg mer vel med de norske om hele forsamlingen har en symmetrisk relasjon med hverandre, altså at makt og myndighet er fordelt mellom partene slik at de danner likeverdige relasjoner. Men pga. fordommer og stereotyper vil kanskje noen ha asymmetriske relasjoner, noe som er det motsatte av symmetri. Altså at den ene har mer makt og kontroll enn den andre, eller hvertfall tror at de har det. For vil det ikke være aller best hvis folk flest kunne inneha en viss porsjon empati , altså at de har både innlevelse og innfølelse i andres opplevelser, og klarer å sette seg inn i andres situasjon.


Som underholdning for kvelden kan man tenke ut mye forskjellig. Men jeg tenkte mest på at begge kulturer skulle føle seg inkludert, mens man samtidig kunne bli litt påvirket av mennesker med annen bakgrunn. Siden jeg selv kan velge konteksten for denne avslutningsfesten ville jeg ta noe mer nøytralt. Og siden det er sommer og fint vær, kanskje i en park? Her kan man gjøre mye eller lite ut av omgivelsene. Men mitt valg er at elevene selv skal stå for underholdningen! Sang og dans er alltid en "hit", bare man unngår de mest fordomsfulle religiøse sangene. Kanskje ville de fem pakistanske elevene ha et eget kulturelt innslag med pakistansk dans eller sang? Sang og dans er en form for kommunikasjon man gjenkjenner i absolutt alle kulturer, så her er det ikke like stor kulturavstand som ved andre underholdningsformer. Her kan folk tolke sangene og dansen på sin måte - via sitt kulturfilter. Men kanskje de ser mest på barna sine når de opptrer? Selv om dette er ganske interkulturellt kan det fortsatt være at pakistanerne har andre referanserammer på noen områder - sosialt og kulturelt. Derfor kan det oppstå uante og ukomfortable situasjoner som jeg tror man bare må kommunisere tydeligere på, istedenfor å bli innesluttet.
Deretter kan elevene leke sammen, kanskje spille fotball? Fotball er et internasjonalt ballspill og som nærmest alle kjenner over hele verden. Det symboliserer glede, og man blir lettere kjent med hverandre.


Ved hjelp av disse enkle midlene tror jeg at festen ville blitt en stor "hit" for både voksne og elevene. For når man bruker interkulturell kommunikasjon og har et vennlig innstilt sinn, så bør det meste gå bra. Jeg tror alle ville følt seg velkomne og ikke ville gruet seg eller hatt noe imot å komme på en slik avslutning.Selv om det hele er nøye gjennomtenkt og planlagt så er det veldig casual. Men nå er grunnlaget lagt for en bra kveld, og med litt kulturforståelse og interkulturell kompetanse kan denne kvelden bli aldeles hyggelig for alle parter!

-POLVOTTER-

Bilder - creative commons

Fahrenheit 911

Fahrenheit 911 er en prisvinnende politisk dokumentar film av Michael Moore. Filmen kritiserer George W. Bush og hans evner til å være president, hvordan han etterforsket 11 september saken, krigen i Irak og hvordan dette ble presentert i media.

Budskapet til Michael Moore er at sannheten må komme fram. At det amerikanske systemet og media er korrupt, og hvordan ting dermed kan bli fremstilt helt annerledes enn det som egentlig er saken. Selvfølgelig vinkler Moore saken sterkt i sin favør, men det kommer ut en god del informasjon ut som det trolig aldri var meningen skulle komme ut og som stiller amerika og spesielt George W. Bush i et virkelig dårlig lys.
Han blir nemlig fremstilt som en mann som kun har kommet dit han er ved hjelp av pappa og vennene hans. Han har ikke overhodet peiling på hvordan man skal handle og angripe ting som en president, og prioriteringen hans virker helt feil. Han tar avgjørelser som ikke gangner resten av USA, men han og hans venner. Penger som burde gått til terrorbekjempelse brukes heller til å renvaske Bush selv for alt som kan trekke han mot Saudi Arabia og BinLaden familien.

Klippingen i filmen gir den en veldig dramatisk fremstilling, samtidig som det hjelper til å drite ut Bush. Når tårnene på World Trade Center raser sammmen 11 september ser man folk gråte i fortvilelse over sine kjære som var i bygningen. Man skifter bilde fort, noe som gir det et kaotisk preg. Samtidig ser man hva Bush gjør mens landet blir angrepet. Lange bilder av han som sitter å hører på barneskoleelever som leser, får han til å se dum og handlingslammet ut. Musikken varierer fra scene til scene. Man ser Bush spille golf og fiske med felespill. Så klipper de over til dramatisk musikk med bilder av krigen i Irak.

Michael Moore spiller på følelsene til alle de som er rammet av 9/11, altså patos. F. eks når vi ser klippet av Lila Lipscomb som gråter over sin sønn som døde i Irak. Men det er ikke kun den appellformen Moore bruker, han bruker også etos og logos. Logos bruker har når han argumenterer, og viser frem bevis for sine påstander, f. eks krigsrapporter som har blitt tuklet med. Etos brukes også aktivt! Han har vunnet en oscar, så folk har hørt navnet hans før, sett filmene hans før, og det gir han en viss troverdighet.

Filmen er kategorisert som en dokumentar, noe som gjør den mer troverdig. Likevel ville jeg ikke sakt at det er en typisk dokumentar. Filmen er alt for sarkastisk og ensporet, i tillegg til at den viser kun en side av saken, og man blir derfor veldig kritisk ved sjangervalget. Den er nok litt for subjektiv for å karakteriseres som en dokumentar.

Niels Klims underjordiske reise - analyseteorier

"Niels Klims underjordiske reise" er en roman fra 1741, skrevet av Ludvig Holberg. Vi møter Niels Klim, som reiser til ulike land i jordas indre, som alle har sine egne merkelige skikker. I et utdrag kan man lese om enebærbuskenes land, der kjønnsrollene var helt motsatt av hva vi er vant til.

Det er ikke bare en måte å lese denne teksten på. Man kan for eksempel bruke nyhistoristisk teori, altså å se på den store konteksten, hvilke andre tekster som denne teksten har sammenheng med, og hvordan man kan forstå samfunnet utifra teksten. På denne tiden hadde det ikke vært lov til å kritisere samfunnet. Men Holberg gjør det likevel, men mellom linjene. Gjennom teksten kan vi tolke at kvinnesynet på denne tiden var veldig strengt.

Utifra et historisk-biografisk perspektiv må vi se mer på forfatterens liv, og hva som har påvirket hva han vil formidle. Ludvig Holberg levde i opplysningstiden, en tid med fokus på samfunnskritikk og søken etter sannhet. Man ser også en sammenheng mellom Holbergs andre tekster, som i hovedsak også er satirer, altså humoristiske tekster som kritiserer samtidsfenomen med overdrivelser og ironi.

Ved nykritisk lesestrategi velger man å prøve å se på teksten alene, fritt fra kontekst, og egne følelsesreaksjoner. Det utdraget vi har lest er fra en bok som nok kan karakteriseres som god litteratur. Det blir litt vanskelig for oss som uerfarne 2. klassinger å definere hva god litteratur er uten å bruke egne følelser og uten å tenke sammenheng, siden vi mener dette er en smakssak. Men siden denne teksten fortsatt er kjent i dag, kan vi nok si at dette klart er god litteratur. Virkemidlene som er brukt er ironi, overdrivelser, magiske elementer, symboler og metaforer. Dette er med på å underbygge budskapet og kritikken av samfunnet.

Vi tolker denne teksten til å handle om kvinneundertrykkelse, siden vi lever i tiden etter kvinnefrigjøring, og likestillingskampen. Men folk som levde i tidligere tider, eller i land der kvinner fortsatt er satt under mannen, vil kanskje enten ikke tenke over problemstillingen og derfor ikke se budskapet, eller de vi de vil finne det høyst provoserende. Vi kan da altså si at en tekst kan tolkes helt forskjellig utifra hver enkelts kulturelle filter. Det er ikke bare en måte å lese en tekst. Det finnes mange sider fortellingene kan sees fra, og ulike elementer som spiller inn på hvilken forståelse vi får når vi leser.

-POLVOTTER
og Guro og Ingrid

bilde:
Wikipedia; http://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Klims_reise_til_den_underjordiske_verden

"Evig solskinn i et plettfritt sinn"

Forje fredag så vi en film på skolen, kalt "Evig solskinn i et plettfritt sinn". Det er noe av det merkligste jeg har sett, og på et tidspunkt var jeg helt lost angående sted og tid, og måtte forvirret titte bort på sidemannen som til min fortvilelse så like lost ut. Uansett, her er et lite klipp så dere skjønner hva jeg mener:



Som dere nå ser er det en ganske sjuk film med mye merkelig innhold, men når den var ferdig satt jeg med et smil om munnen. Jeg likte filmen fordi noen ganger er det gøy å utfordre hjernen ved å snu alt på hodet. For denne teksten utfordrer oss veldig til å omsette oss, man må hele tiden følge med og konsentrere seg, forvente det usansynlige og ikke henge oss opp i tid og sted. I starten synes jeg det var ganske vanskelig, og jeg var som sakt helt lost, men så la jeg sammen to og to, og klarte å få, om ikke hele, deler av budskapet ut av teksten. Good job, I know!
For filmen bryter med sjangerforventningene våre ved at det i starten er helt realistisk, som en vanlig romantisk film, men at det så plutselig kommer flere og flere urealistiske situasjoner inn i bildet, og dermed må man stille om hodet til at denne filmen kanskje ikke er som du trodde den skulle være. Hvorfor vi godtar brudd med det vi forventer vet jeg ikke, men kanskje det er fordi vi så mange ganger før har sett dinosaurer, handlinger i Ompa-Lompa land og ting du trodde ikke var mulig?

- POLVOTTER

Hva snakker de om på Skavlan?

Alle uttalelser vi kommer med har en funksjon. Hvis vi følger med på en samtale, som for eksempel denne fra Skavlans talkshow, Først og sist, er det interessant å analysere hva som ligger i de ulike utsagnene.





I starten av klippet, begynner samtalen med en hilsen: "Hei, hei Maria". Dette har en fatisk, eller sosial, funksjon. Det er altså noe vi sier bare for å opprette kontakt mellom mennesker.
Det er en del utsagn med informativ, referensiell, funksjon. Vi får servert faktaopplysninger om skuespillet, blant annet Fredrik Skavlans introduksjon av Maria Bonnevie.
Thorbjørn Harr forteller også om følelsene sine knyttet til tvilen han hadde til om han skulle klare å lære manuset. Denne uttalelsen er emotiv.
I tillegg er det metaspråklig når Christine Koht snakker om hvordan Thorbjørn Harr prater, at han snakker mye i forhold til hvordan hun mener at skuespillere pleier å gjøre.Det er altså en samtale om samtalen!

Polvotter!
- og Ingrid og Kristine

Tommelopp!

Kroppsspråket vårt sier mye om oss! Om du himler meg øynene, hever øyenbrynene eller peker å ler skjønner vell de fleste hva du mener selvom du ikke sier det med ord. Ikke-verbal kommunikasjon omsvermer oss med sitt nærvær, selvom vi ikke tenker mye på det!

I timen i dag prøvde vi ut et lite ekspriment! Vi skulle finne noen personer og være kjempe engasjerte. Vi lette en stund før vi fikk øye på Gina, sa slo vi på sjarmen og rettet ut de sosiale antennene litt. Først ble hun helt satt ut og begynte å lene seg litt bakover ettersom jeg var både vulgært høylytt og bøyde meg fremover henne så mye at hun kanskje fikk et flash-back tilbake til forje vampyr film hun så. Men når hun hadde kommet over sjokket av å nesten blitt angrepet kom hun nok på at emnet jeg tok opp var engasjerende for henne også, dermed ropte hun like høyt og bøyde seg fremover så mye at jeg nesten måtte sette litt på bremsene selv. Hva skal man si? Noen folk er kanskje bare litt lettere å engasjere?

Nei, ikke-verbal kommunikasjon er både morsomt å spennende. Her i norge går man å viser tommel opp for å vise at alt er bra og godt, mens hvis du hadde gjort akkurat samme gest i Iran hadde du blitt glodd på å sett på som respektløs. Der betyr nemlig å vise tommelen det det betyr å vise langefingeren her. Sånn kan det nemlig gå, når du bare prøver å være hyggelig!

- POLVOTTER

Fårikålens folk!

Norsk matkultur! Hva er egentlig det? Hvertfall jeg tenker fort på fårikål, brunost og grøt, men hvis du spurte meg om hva jeg spiser til middag så ville nok svaret hvert helt anderledes. Hvor har egentlig den norske matkulturen blitt av, eller hva har den blitt til?

Som jeg nevner over er det skjeldent jeg spiser fårikål til middag, dag etter dag er det retter som pizza, pasta og salat som går igjen. Men disse rettene er da ikke norske! Hvor har vi da gjort av den norske matkulturen? Jo, vi sparer den nok litt til fest og høytider! Hjemme hos meg er det hvert år tradisjonsrik norsk mat som frister på julebordet, mens til hverdag pryder middagsbordet av andre retter! Jeg tror vi i Norge har begynt å mikse kulturer i matveien, kanskje mye på grunn av globaliseringen som skjer rundt i verden.

Men folk preges jo av forskjellige matkulturer, noen spiser junk food til middag, mens hos meg er det stort sett det franske og italienske kjøkkenet som rulerer. Venninner snakker om hvor god biff med pommes frites de hadde til middag i går, mens jeg tenker tilbake på de fylte pastarørene med sopp, løk, ost og melk. Men når jeg dro til Frankrike med pappa og søstren min i fjor merket jeg en vidt forskjellig matkultur enn her hjemme, selvom jeg trodde mamma lagde mye fransk mat. Loff til frokost, tre måltider om dagen og aldri noe grovt å tygge var veldig uvant og fremmed. Nye smaker og retter er godt, ikke misforstå meg, men det franske kjøkkenet jeg trodde ikke var så ufattelig lang fra mitt eget var plutselig så ufattelig fremmed. Ikke ble jeg serlig mett på denne frankrike turen, og ikke var magen min spesielt fornøyd med å kunn jobbe med loff og fint mel.

Men som Ingeborg sier i sin blogg, det er viktig å finne en balanse i matveien, noen ganger er det greit å sjemme seg litt bort med junk food, mens man dagen etter spiser risgrøt fra norge! Norge har fått en utvidet matkultur, men fortsatt tatt vare på det gamle! Good Job!

bilder:
creative commons

Det enkle ER ofte det beste

Må virkelig le av denne reklamen:




Her er det et godt bilde på spiralmodellen. Moren går rundt og rundt grøten for å prøve å få sønnen til å skjønne hva hun mener, men uten å egentlig si det hun mener! Hun antyder bare temaet, noe som kan gjøre det vansklig for sønnen. Det morsomme er jo at han skjønner jo hva hun mener, og han bruker ikke spiralmodellen, men den linære modellen, han går rett på sak. Hun tror det er den kulturavstand mellom dem på det området, men det er det jo ikke. Tenk når jeg må ta den samtalen med sønnen min en gang i fremtiden! ja, da tror jeg at jeg kommer til å le meg ihjel innvendig. True story! Men moren skal ha creds for å ha prøvd da, sefølgelig, men det blir bare så dumt når de bruker forskjellige kommunikasjonsmodeller.jaja, that's life!

-POLVOTTER

Unnskyld, kan jeg si noe?

I dag har vi pratet om pragmatikk i klassen, og jeg synes det egentlig er ganske intressant! Kanskje er det fordi jeg kjenner meg godt igjen i nesten alt det gjelder. Noe som jeg spesielt tenkte over var bruk av turskifte, altså hvordan du viser at du er ferdig med å snakke og er klar for andre innspill.

Noe jeg husket spesielt var når vi er på familiemiddag! Familien min er en av de mest skravlete familiene jeg vet om! Hvis du skal få inn et ord i en samtale må du nærmest rope det ut! Noen synes kanskje det høres veldig slitsomt ut, men det er sånn vi er vandt til det. En annen ting er at setninger ikke blir helt "tatt opp"! Du sier en setning som bare blir liggende i luften og som ingen oppfatter, noe som kan være ganske irriterende og pinlig i lengden! Bestemor er vell dronningen innen dette og nesten alle kommentarer går henne hus forbi, hun fortsetter bare å prate i beste velgående! Dette er vell noe av det samme nina mener i sin blogg.
Men så er det det å få ordet da! Hvordan markerer man at man skal si noe? Kropsspråk?Lyder? Jeg har studert litt når vi sitter i jentegjengen, og jeg har lagt merke til noen forskjellige teknikker. Den ene er å lene seg fremover og "presse" inn noe når den forje er ferdig. Gjerne på et mye høyere lydnivå enn den du svarer på var på. En anne metode er å gjøre noen slags rare håndbevegelser sammen med lyder som minner litt om kremting. Den siste og tredje metoden jeg plukket opp er å le skikkelig høyt for så å putte inn din mening. Personlig har jeg tatt meg selv flere ganger i å bruke nr.1 og nr.2., det er også de mest brukte, hvertfall i gjengen vår.
Men så er det jo også forskjell på om man er en gruppe med mennesker og 2-3 personer. For når man er flere er det vansklig å ta opp alle de andres kropsspråk og små signaler enn når dere er få, og du ser det fort. Det er også lettere å ta opp de du kjenner sine tegn, siden du er vant til det. Derfor blir det kanskje sånn at hvis du er ny i en gjeng er det noen ganger vanskelig å få inn et ord, folk er ikke innstilt på ditt kroppsspråk og du ikke innstilt på deres. Så du vet ikke helt når de mener du skal skyte inn et ord.

Etter jeg begynte med dette faget har jeg begynt å le litt av meg selv noen ganger når jeg tar meg i å gjøre ting vi har pratet om i timen. Jeg tror det har åpnet øynene mine når det gjelder kommunikasjon, noe som er bra. Men spesielt dette med turskifte er morsomt å følge med på. Folk gjør så mye rart for å få inn et ord, og noen gir aldri rom for andres meninger. Men det er sånn det er med mennesker, vi er forskjellige. Det morsomme er å finne disse forskjellene så tydlig, som man gjør via kommunikasjon. Men nå har jeg snakket mye, hva mener du?

-POLVOTTER

Språket vårt

Hvordan i all verden klarer man å lære så mange språk som vi gjør når vi er små? Da kan vi lære alle verdens språk, null stress. Men nå, når jeg setter meg ned med franskboka og prøver å lage en setning, da går det egentlig ganske dårlig. For å si det mildt! Derimot engelsk, som jeg lærte fra 1.klasse det gikk mye fortere! Hvorfor kunne ikke mamma lært meg fransk når jeg var liten, så hadde jeg ikke slitt sånn nå, og kunne bare dratt nasaler og adjektivverb ut av hodet. Akk ja, kunne det ikke bare vært sånn!

Jeg synes egentlig det er ganske merklig i grunn, at man kan lære alle språk når man er liten. Hvordan i all verden kan det ha seg at du like godt kan lære kinesisk som norsk? Det er vell kanskje som læreren sier at man er født med en generell grunnpakke, men at man som regel bare velger å innstalere et program. Selvfølgelig sliter du jo litt når du er liten også! Jeg tror mamma har skrevet ned i en bok alle de rare tingene jeg sa når jeg var liten. Boka dekker både ord og setninger, og jeg må le når jeg leser om alle de rare og morsomme tingene jeg sa!

Når jeg var liten pleide jeg å bruke mye lyder som ord, f.eks var bil tut-tut og traktor bært-bært, sau var bæ-bæ og ku var mø-mø. Vokabularet mitt var kanskje ikke så bra, for å si det slik! Vi pratet om det i stad, og i motsetning til meg tok Ingeborg og Karoline og smelta sammen to ord til et, eller byttet om på ord. Men ord kommer fort, derimot er syntaksen av et språk litt verre å få tak på! Jeg kjenner det godt selv når jeg prøver meg på fransk, og kusinen min, som har bodd i frankrike, bare ler av meg! Jeg er nærmest sikker på at jeg har mistet den ene delen av grunnpakken jeg hadde i starten! Når syntaksen er feil er det også lett å misstolke kommunikasjon, eller ikke får frem det du vireklig mener! Det er flere ganger jeg har tiltalt voksne personer med "du" isteden for "De"i en fransktekst jeg har skrevet. For meg kom det helt naturlig siden det er "du" vi sier til folk i Norge, mens i frankrike ville det vært direkte uhøfflelig! Da mente jeg jo ikke å være uhøffelig, men jeg tenkte rett og slett ikke over det!

Nei, språk kan være vansklig, det er sikkert og visst! Men for å bedre kommunikasjonen i et samfunn må man kunne språket godt, for ikke å bli missforstått eller feiltolket! Kanskje man bare må prøve og feile?

ja takk begge deler!

Nå sitter jeg her, i godstolen min, med pc’n på fanget og musikk på øret. Norge begynner å få på vinterkåpen, hvit snø daler ned utenfor vinduet mitt. Mamma begynner å le i telefonen mens hun legger ned knekkebrødet sitt med brunost for og ikke søle på bordet. Norge er veldig norsk. Eller kanskje det bare føles sånn i denne stund? Mamma gomler i seg knekkebrødet, mens ipoden min bytter over til Marit Larsen. Jeg bytter sang, fort.

Alt det kjente rundt meg her minner om Norge og dette landets kultur og tradisjoner. Men hvordan ville det vært å bo i Norge, men å vokse opp med to kulturer? Jeg vet ikke helt om jeg klarer å sette meg inn i det. Men jeg bestemmer meg for å prøve! Skyve bort den etnosentriske holdingen, og ta i mot kulturrelativismen med åpne armer. Jeg tenker tilbake på filmen vi så sist fredag før høstferien, ”East is east”. For tenk at i England, som jeg ikke synes er så forskjellig fra Norge, er det slik folk lever. Med arrangerte ekteskap, omskjæring og streng religion. For meg virker det helt surrealistisk, og så langt fra min tilværelse her i kalde Norge du trolig kan komme. Men som jeg sa, jeg stiller med åpent sinn, og lar den kulturrelativistiske holdningen farge meg.

Jeg tror problemer oppstår når en familie ender opp med et ben i to kulturer. Du får impulser fra to kanter, på den ene siden er det familien som presser deg til å holde på religion og kultur, mens venner og andre presser på med sin kultur og holdninger. Slik tror jeg det har gått for seg i filmen “East is east”. Her ser man at to kulturer som har kollidert helt, og at det forårsaker vanskligheter og dilemmaer for de det rammer. Det er faren som prøver hardt (kanskje litt for hardt) å holde på sin religion og mener at alle skal høre og gjøre som han. Resten av familien har stort sett integrert seg med den britiske livsstilen. Kanskje det å spise gris mens far er bortreist, og den ene sønnen har også en engelsk kjæreste på si, som trolig faren ville ha misslikt sterkt hvis han viste noe om. Disse ungdommene lever i to verdener, de tilhører både den pakistanske og britiske kulturen. Derfor får de motstridene krav og forventninger, som skaper konflikter for enkeltpersonene og hele familien. Til tross for farens tøffe regler kan jeg likevel se hvorfor han gjør det. Det er dette han er oppvokst med, og han vet ingen andre måter å styre en familie på. Sjøl har han sin egen mer rene identitet, mens barna har en bindestreksidentitet. Det kan derfor lett bli en kulturavstand mellom familiemedlemmene. Dette kan skape store vanskligheter for kommunikasjon.

Familien i filmen "East is east" har en såkalt Pater familia, noe som vil si at mannen i familien er den som bestemmer mest og gjør de fleste avgjørelser. Fra mitt synspunkt ville jeg sagt at dette var i mot likestilling og veldig undertrykkende for de andre familiemedlemene. Men hvis det er sånn som det alltid har vært for deg og familien din, så tenker du kanskje ikke noe over det. Men at det til og med kan være rett og rimlig. Alle har sin plassering i familien, og mannen er den med øverste rang. Også i den kristne tro heter det seg at mannen kom først, og kvinnen ble formet fra ett av ribbenene hans.

Jeg prøver, men merker det er vansklig å bli helt kvitt den etnosentriske holdningen mens det ultra norske tv programmet “Jakten på kjærligheten” ruller over tvskjermen. Mamma er for lengst ferdig med knekkebrødet og himmelen ser ut til å holde fast på snøfnuggene sine. At folk klarer å holde fast ved sin egen kultur synes jeg er imponerende, og jeg kunne virkelig ønske det hadde vært enklere å sette seg inn i deres fotspor. Jaja, kanskje en dag blir det jeg som står med et bein i to kulturer! Og da, til tross for press fra alle kanter, ville jeg da klart å holde fast ved min norske kultur?

-POLVOTTER

Bilder fra Creative commons!

Polvotter og brunost

Norsk kultur. Ja, hva er det egentlig? Og hva er i heletatt kultur? Er norsk kultur ski på beina og appesinen i hånda eller er norsk kultur olje? Og hvem bestemmer hva kultur egentlig er? Er kultur alltid det samme for hver eneste person eller en kultur noe som forandres og endres etter situasjoner og hendelser? Det er neimen ikke lett å vite.

Selve ordet kultur kommer fra de to latinske ordene cultura, dyrking av jorden, og cultus, dyrking av gudene. Disse to betydningene ville jeg sakt hang igjen i dagens kultur. Kultur er nemlig ikke lett å sette fingeren på, men hvis jeg skulle prøvd ville jeg sagt at det var to forskjellige ting, det er aktiviteter rundt oss, altså det fysiske, men det er også det man kan kalle åndsarbeid, altså tanker og meninger. Og der tror jeg det store forvirringsmomentet for selve begrepet kultur kommer fra, nemlig at kultur ikke er konstant, men noe som endrer seg over til og fra menneske til menneske.

Men dette er bare mine tanker og meninger. Rent faglig har man to begreper om kultur; det beskrivende kulturbegrepet og det dynamiske kulturbegrepet. Det beskrivende kulturbegrepet går inn på at du ikke lager din egen kultur, men du får en kultur av verden rundt deg og fra foreldre besteforeldre, media og venner. Altså mener de at det er meninger, normer osv som tidligere generasjoner prøver å sende videre til neste genrasjon, oftest noe forandret.
Det dynamiske kulturbegrepet derimot mener at man lager sin egen kultur, og at du samler inn faktorer som spiller inn på akkurat deg og ditt og at du utifra det får din helt egen kultur.
Jeg personlig tror at det er en blanding, man får impulser overalt, men kanskje mest fra forje generasjon og deres tanker og ideer. Men noen får stor påvirkning av forje generasjon og noen får mindre, dermed er alles kultur forskjellig.

Okei, da vet jeg det tenker du. Men hva med norsk kultur da? Hva i all verden er det? Det som er det greie med kultur er at du kan vell egentlig ikke ha feil! Uansett om du sier at norsk kultur for deg er en fotball eller kristendom kan ikke noen si at det er feil, for det er det nemlig ikke, det er din helt egen kultur! Likevell kan folk fra utlandet si at norsk kultur er noe helt annet enn det vi betrakter som norsk kultur. Jeg har spurt noen utvekslingsstudenter og folk som har vært i utlandet og mange av de har nok fått en pekepinn på at norsk kultur er ganske annerledes enn mange andre kulturer. Noen sier at nordmenn er frekke, uhøfflige, usosiale og kalde. Den kulturen kjenner jo ikke jeg spesielt til, og ikke merker jeg den heller. Men det er vell kanskje noe med hva man er vandt til? Men jeg må jo si meg litt enig i det, for hvor mange ganger har du ikke blitt snakket til av fremmede i utlandet? I land som Hellas, Spania og Mexico er folk mye mer sosiale og imøtekommende enn her hjemme i kalde norge hvor folk stenger seg ute med tykke polvotter og skjerf. Men man skal ikke si at det er det eneste norsk kultur er, for meg er norsk kultur skjerf, brunost, musikk, harmoni, lange skiturer om vinteren og kalde sommere med mye regn.

Altså, norsk kultur er så mangt! Det er det naboen din synes er norsk kultur og det er det en i kautokeino synes er norsk kultur. Derfor oppfordrer jeg alle til å ytre sine meninger, skrive ned sine tanker og leve ut alle sine ideer, for da kan vi sammen skape en mye rikere og mangfoldig kultur i Norge!

Kilder:
http://www.kulkom.net/1-kultur.html
Bilder:
www.freeimages.co.uk/frost_oak_leaf_winter218310.jpg
http://classroomclipart.com/cgi-bin/kids/imageFolio.cgi?action=view&link=Sports/Soccer&image=030122-O-9999J-028A.jpg&img=12&tt=
http://images.google.com/imgres?imgurl=http://www.lifeinmotion.com.au/upload/editor/Happy_people_dancing_Back50.JPG&imgrefurl=http://www.lifeinmotion.com.au/&usg=__roEBKmyN8df2bp7iTED2wujEtJ8=&h=345&w=920&sz=52&hl=en&start=35&um=1&tbnid=fLDjUYAhVOdKJM:&tbnh=55&tbnw=147&prev=/images%3Fq%3Dhappy%2Bpeople%26ndsp%3D18%26hl%3Den%26client%3Dfirefox-a%26rls%3Dorg.mozilla:nb-NO:official%26sa%3DN%26start%3D18%26um%3D1

nå vet jeg dere ble glade..

.. fordi jeg lagde denne utrooolig kule bloggen bare for dere! Åhh, jeg vet det varmer i hjertene deres!