Niels Klims underjordiske reise - analyseteorier

"Niels Klims underjordiske reise" er en roman fra 1741, skrevet av Ludvig Holberg. Vi møter Niels Klim, som reiser til ulike land i jordas indre, som alle har sine egne merkelige skikker. I et utdrag kan man lese om enebærbuskenes land, der kjønnsrollene var helt motsatt av hva vi er vant til.

Det er ikke bare en måte å lese denne teksten på. Man kan for eksempel bruke nyhistoristisk teori, altså å se på den store konteksten, hvilke andre tekster som denne teksten har sammenheng med, og hvordan man kan forstå samfunnet utifra teksten. På denne tiden hadde det ikke vært lov til å kritisere samfunnet. Men Holberg gjør det likevel, men mellom linjene. Gjennom teksten kan vi tolke at kvinnesynet på denne tiden var veldig strengt.

Utifra et historisk-biografisk perspektiv må vi se mer på forfatterens liv, og hva som har påvirket hva han vil formidle. Ludvig Holberg levde i opplysningstiden, en tid med fokus på samfunnskritikk og søken etter sannhet. Man ser også en sammenheng mellom Holbergs andre tekster, som i hovedsak også er satirer, altså humoristiske tekster som kritiserer samtidsfenomen med overdrivelser og ironi.

Ved nykritisk lesestrategi velger man å prøve å se på teksten alene, fritt fra kontekst, og egne følelsesreaksjoner. Det utdraget vi har lest er fra en bok som nok kan karakteriseres som god litteratur. Det blir litt vanskelig for oss som uerfarne 2. klassinger å definere hva god litteratur er uten å bruke egne følelser og uten å tenke sammenheng, siden vi mener dette er en smakssak. Men siden denne teksten fortsatt er kjent i dag, kan vi nok si at dette klart er god litteratur. Virkemidlene som er brukt er ironi, overdrivelser, magiske elementer, symboler og metaforer. Dette er med på å underbygge budskapet og kritikken av samfunnet.

Vi tolker denne teksten til å handle om kvinneundertrykkelse, siden vi lever i tiden etter kvinnefrigjøring, og likestillingskampen. Men folk som levde i tidligere tider, eller i land der kvinner fortsatt er satt under mannen, vil kanskje enten ikke tenke over problemstillingen og derfor ikke se budskapet, eller de vi de vil finne det høyst provoserende. Vi kan da altså si at en tekst kan tolkes helt forskjellig utifra hver enkelts kulturelle filter. Det er ikke bare en måte å lese en tekst. Det finnes mange sider fortellingene kan sees fra, og ulike elementer som spiller inn på hvilken forståelse vi får når vi leser.

-POLVOTTER
og Guro og Ingrid

bilde:
Wikipedia; http://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Klims_reise_til_den_underjordiske_verden

"Evig solskinn i et plettfritt sinn"

Forje fredag så vi en film på skolen, kalt "Evig solskinn i et plettfritt sinn". Det er noe av det merkligste jeg har sett, og på et tidspunkt var jeg helt lost angående sted og tid, og måtte forvirret titte bort på sidemannen som til min fortvilelse så like lost ut. Uansett, her er et lite klipp så dere skjønner hva jeg mener:



Som dere nå ser er det en ganske sjuk film med mye merkelig innhold, men når den var ferdig satt jeg med et smil om munnen. Jeg likte filmen fordi noen ganger er det gøy å utfordre hjernen ved å snu alt på hodet. For denne teksten utfordrer oss veldig til å omsette oss, man må hele tiden følge med og konsentrere seg, forvente det usansynlige og ikke henge oss opp i tid og sted. I starten synes jeg det var ganske vanskelig, og jeg var som sakt helt lost, men så la jeg sammen to og to, og klarte å få, om ikke hele, deler av budskapet ut av teksten. Good job, I know!
For filmen bryter med sjangerforventningene våre ved at det i starten er helt realistisk, som en vanlig romantisk film, men at det så plutselig kommer flere og flere urealistiske situasjoner inn i bildet, og dermed må man stille om hodet til at denne filmen kanskje ikke er som du trodde den skulle være. Hvorfor vi godtar brudd med det vi forventer vet jeg ikke, men kanskje det er fordi vi så mange ganger før har sett dinosaurer, handlinger i Ompa-Lompa land og ting du trodde ikke var mulig?

- POLVOTTER

Hva snakker de om på Skavlan?

Alle uttalelser vi kommer med har en funksjon. Hvis vi følger med på en samtale, som for eksempel denne fra Skavlans talkshow, Først og sist, er det interessant å analysere hva som ligger i de ulike utsagnene.





I starten av klippet, begynner samtalen med en hilsen: "Hei, hei Maria". Dette har en fatisk, eller sosial, funksjon. Det er altså noe vi sier bare for å opprette kontakt mellom mennesker.
Det er en del utsagn med informativ, referensiell, funksjon. Vi får servert faktaopplysninger om skuespillet, blant annet Fredrik Skavlans introduksjon av Maria Bonnevie.
Thorbjørn Harr forteller også om følelsene sine knyttet til tvilen han hadde til om han skulle klare å lære manuset. Denne uttalelsen er emotiv.
I tillegg er det metaspråklig når Christine Koht snakker om hvordan Thorbjørn Harr prater, at han snakker mye i forhold til hvordan hun mener at skuespillere pleier å gjøre.Det er altså en samtale om samtalen!

Polvotter!
- og Ingrid og Kristine

Tommelopp!

Kroppsspråket vårt sier mye om oss! Om du himler meg øynene, hever øyenbrynene eller peker å ler skjønner vell de fleste hva du mener selvom du ikke sier det med ord. Ikke-verbal kommunikasjon omsvermer oss med sitt nærvær, selvom vi ikke tenker mye på det!

I timen i dag prøvde vi ut et lite ekspriment! Vi skulle finne noen personer og være kjempe engasjerte. Vi lette en stund før vi fikk øye på Gina, sa slo vi på sjarmen og rettet ut de sosiale antennene litt. Først ble hun helt satt ut og begynte å lene seg litt bakover ettersom jeg var både vulgært høylytt og bøyde meg fremover henne så mye at hun kanskje fikk et flash-back tilbake til forje vampyr film hun så. Men når hun hadde kommet over sjokket av å nesten blitt angrepet kom hun nok på at emnet jeg tok opp var engasjerende for henne også, dermed ropte hun like høyt og bøyde seg fremover så mye at jeg nesten måtte sette litt på bremsene selv. Hva skal man si? Noen folk er kanskje bare litt lettere å engasjere?

Nei, ikke-verbal kommunikasjon er både morsomt å spennende. Her i norge går man å viser tommel opp for å vise at alt er bra og godt, mens hvis du hadde gjort akkurat samme gest i Iran hadde du blitt glodd på å sett på som respektløs. Der betyr nemlig å vise tommelen det det betyr å vise langefingeren her. Sånn kan det nemlig gå, når du bare prøver å være hyggelig!

- POLVOTTER

Fårikålens folk!

Norsk matkultur! Hva er egentlig det? Hvertfall jeg tenker fort på fårikål, brunost og grøt, men hvis du spurte meg om hva jeg spiser til middag så ville nok svaret hvert helt anderledes. Hvor har egentlig den norske matkulturen blitt av, eller hva har den blitt til?

Som jeg nevner over er det skjeldent jeg spiser fårikål til middag, dag etter dag er det retter som pizza, pasta og salat som går igjen. Men disse rettene er da ikke norske! Hvor har vi da gjort av den norske matkulturen? Jo, vi sparer den nok litt til fest og høytider! Hjemme hos meg er det hvert år tradisjonsrik norsk mat som frister på julebordet, mens til hverdag pryder middagsbordet av andre retter! Jeg tror vi i Norge har begynt å mikse kulturer i matveien, kanskje mye på grunn av globaliseringen som skjer rundt i verden.

Men folk preges jo av forskjellige matkulturer, noen spiser junk food til middag, mens hos meg er det stort sett det franske og italienske kjøkkenet som rulerer. Venninner snakker om hvor god biff med pommes frites de hadde til middag i går, mens jeg tenker tilbake på de fylte pastarørene med sopp, løk, ost og melk. Men når jeg dro til Frankrike med pappa og søstren min i fjor merket jeg en vidt forskjellig matkultur enn her hjemme, selvom jeg trodde mamma lagde mye fransk mat. Loff til frokost, tre måltider om dagen og aldri noe grovt å tygge var veldig uvant og fremmed. Nye smaker og retter er godt, ikke misforstå meg, men det franske kjøkkenet jeg trodde ikke var så ufattelig lang fra mitt eget var plutselig så ufattelig fremmed. Ikke ble jeg serlig mett på denne frankrike turen, og ikke var magen min spesielt fornøyd med å kunn jobbe med loff og fint mel.

Men som Ingeborg sier i sin blogg, det er viktig å finne en balanse i matveien, noen ganger er det greit å sjemme seg litt bort med junk food, mens man dagen etter spiser risgrøt fra norge! Norge har fått en utvidet matkultur, men fortsatt tatt vare på det gamle! Good Job!

bilder:
creative commons

Det enkle ER ofte det beste

Må virkelig le av denne reklamen:




Her er det et godt bilde på spiralmodellen. Moren går rundt og rundt grøten for å prøve å få sønnen til å skjønne hva hun mener, men uten å egentlig si det hun mener! Hun antyder bare temaet, noe som kan gjøre det vansklig for sønnen. Det morsomme er jo at han skjønner jo hva hun mener, og han bruker ikke spiralmodellen, men den linære modellen, han går rett på sak. Hun tror det er den kulturavstand mellom dem på det området, men det er det jo ikke. Tenk når jeg må ta den samtalen med sønnen min en gang i fremtiden! ja, da tror jeg at jeg kommer til å le meg ihjel innvendig. True story! Men moren skal ha creds for å ha prøvd da, sefølgelig, men det blir bare så dumt når de bruker forskjellige kommunikasjonsmodeller.jaja, that's life!

-POLVOTTER

Unnskyld, kan jeg si noe?

I dag har vi pratet om pragmatikk i klassen, og jeg synes det egentlig er ganske intressant! Kanskje er det fordi jeg kjenner meg godt igjen i nesten alt det gjelder. Noe som jeg spesielt tenkte over var bruk av turskifte, altså hvordan du viser at du er ferdig med å snakke og er klar for andre innspill.

Noe jeg husket spesielt var når vi er på familiemiddag! Familien min er en av de mest skravlete familiene jeg vet om! Hvis du skal få inn et ord i en samtale må du nærmest rope det ut! Noen synes kanskje det høres veldig slitsomt ut, men det er sånn vi er vandt til det. En annen ting er at setninger ikke blir helt "tatt opp"! Du sier en setning som bare blir liggende i luften og som ingen oppfatter, noe som kan være ganske irriterende og pinlig i lengden! Bestemor er vell dronningen innen dette og nesten alle kommentarer går henne hus forbi, hun fortsetter bare å prate i beste velgående! Dette er vell noe av det samme nina mener i sin blogg.
Men så er det det å få ordet da! Hvordan markerer man at man skal si noe? Kropsspråk?Lyder? Jeg har studert litt når vi sitter i jentegjengen, og jeg har lagt merke til noen forskjellige teknikker. Den ene er å lene seg fremover og "presse" inn noe når den forje er ferdig. Gjerne på et mye høyere lydnivå enn den du svarer på var på. En anne metode er å gjøre noen slags rare håndbevegelser sammen med lyder som minner litt om kremting. Den siste og tredje metoden jeg plukket opp er å le skikkelig høyt for så å putte inn din mening. Personlig har jeg tatt meg selv flere ganger i å bruke nr.1 og nr.2., det er også de mest brukte, hvertfall i gjengen vår.
Men så er det jo også forskjell på om man er en gruppe med mennesker og 2-3 personer. For når man er flere er det vansklig å ta opp alle de andres kropsspråk og små signaler enn når dere er få, og du ser det fort. Det er også lettere å ta opp de du kjenner sine tegn, siden du er vant til det. Derfor blir det kanskje sånn at hvis du er ny i en gjeng er det noen ganger vanskelig å få inn et ord, folk er ikke innstilt på ditt kroppsspråk og du ikke innstilt på deres. Så du vet ikke helt når de mener du skal skyte inn et ord.

Etter jeg begynte med dette faget har jeg begynt å le litt av meg selv noen ganger når jeg tar meg i å gjøre ting vi har pratet om i timen. Jeg tror det har åpnet øynene mine når det gjelder kommunikasjon, noe som er bra. Men spesielt dette med turskifte er morsomt å følge med på. Folk gjør så mye rart for å få inn et ord, og noen gir aldri rom for andres meninger. Men det er sånn det er med mennesker, vi er forskjellige. Det morsomme er å finne disse forskjellene så tydlig, som man gjør via kommunikasjon. Men nå har jeg snakket mye, hva mener du?

-POLVOTTER