Hva snakker de om på Skavlan?

Alle uttalelser vi kommer med har en funksjon. Hvis vi følger med på en samtale, som for eksempel denne fra Skavlans talkshow, Først og sist, er det interessant å analysere hva som ligger i de ulike utsagnene.





I starten av klippet, begynner samtalen med en hilsen: "Hei, hei Maria". Dette har en fatisk, eller sosial, funksjon. Det er altså noe vi sier bare for å opprette kontakt mellom mennesker.
Det er en del utsagn med informativ, referensiell, funksjon. Vi får servert faktaopplysninger om skuespillet, blant annet Fredrik Skavlans introduksjon av Maria Bonnevie.
Thorbjørn Harr forteller også om følelsene sine knyttet til tvilen han hadde til om han skulle klare å lære manuset. Denne uttalelsen er emotiv.
I tillegg er det metaspråklig når Christine Koht snakker om hvordan Thorbjørn Harr prater, at han snakker mye i forhold til hvordan hun mener at skuespillere pleier å gjøre.Det er altså en samtale om samtalen!

Polvotter!
- og Ingrid og Kristine

Tommelopp!

Kroppsspråket vårt sier mye om oss! Om du himler meg øynene, hever øyenbrynene eller peker å ler skjønner vell de fleste hva du mener selvom du ikke sier det med ord. Ikke-verbal kommunikasjon omsvermer oss med sitt nærvær, selvom vi ikke tenker mye på det!

I timen i dag prøvde vi ut et lite ekspriment! Vi skulle finne noen personer og være kjempe engasjerte. Vi lette en stund før vi fikk øye på Gina, sa slo vi på sjarmen og rettet ut de sosiale antennene litt. Først ble hun helt satt ut og begynte å lene seg litt bakover ettersom jeg var både vulgært høylytt og bøyde meg fremover henne så mye at hun kanskje fikk et flash-back tilbake til forje vampyr film hun så. Men når hun hadde kommet over sjokket av å nesten blitt angrepet kom hun nok på at emnet jeg tok opp var engasjerende for henne også, dermed ropte hun like høyt og bøyde seg fremover så mye at jeg nesten måtte sette litt på bremsene selv. Hva skal man si? Noen folk er kanskje bare litt lettere å engasjere?

Nei, ikke-verbal kommunikasjon er både morsomt å spennende. Her i norge går man å viser tommel opp for å vise at alt er bra og godt, mens hvis du hadde gjort akkurat samme gest i Iran hadde du blitt glodd på å sett på som respektløs. Der betyr nemlig å vise tommelen det det betyr å vise langefingeren her. Sånn kan det nemlig gå, når du bare prøver å være hyggelig!

- POLVOTTER

Fårikålens folk!

Norsk matkultur! Hva er egentlig det? Hvertfall jeg tenker fort på fårikål, brunost og grøt, men hvis du spurte meg om hva jeg spiser til middag så ville nok svaret hvert helt anderledes. Hvor har egentlig den norske matkulturen blitt av, eller hva har den blitt til?

Som jeg nevner over er det skjeldent jeg spiser fårikål til middag, dag etter dag er det retter som pizza, pasta og salat som går igjen. Men disse rettene er da ikke norske! Hvor har vi da gjort av den norske matkulturen? Jo, vi sparer den nok litt til fest og høytider! Hjemme hos meg er det hvert år tradisjonsrik norsk mat som frister på julebordet, mens til hverdag pryder middagsbordet av andre retter! Jeg tror vi i Norge har begynt å mikse kulturer i matveien, kanskje mye på grunn av globaliseringen som skjer rundt i verden.

Men folk preges jo av forskjellige matkulturer, noen spiser junk food til middag, mens hos meg er det stort sett det franske og italienske kjøkkenet som rulerer. Venninner snakker om hvor god biff med pommes frites de hadde til middag i går, mens jeg tenker tilbake på de fylte pastarørene med sopp, løk, ost og melk. Men når jeg dro til Frankrike med pappa og søstren min i fjor merket jeg en vidt forskjellig matkultur enn her hjemme, selvom jeg trodde mamma lagde mye fransk mat. Loff til frokost, tre måltider om dagen og aldri noe grovt å tygge var veldig uvant og fremmed. Nye smaker og retter er godt, ikke misforstå meg, men det franske kjøkkenet jeg trodde ikke var så ufattelig lang fra mitt eget var plutselig så ufattelig fremmed. Ikke ble jeg serlig mett på denne frankrike turen, og ikke var magen min spesielt fornøyd med å kunn jobbe med loff og fint mel.

Men som Ingeborg sier i sin blogg, det er viktig å finne en balanse i matveien, noen ganger er det greit å sjemme seg litt bort med junk food, mens man dagen etter spiser risgrøt fra norge! Norge har fått en utvidet matkultur, men fortsatt tatt vare på det gamle! Good Job!

bilder:
creative commons

Det enkle ER ofte det beste

Må virkelig le av denne reklamen:




Her er det et godt bilde på spiralmodellen. Moren går rundt og rundt grøten for å prøve å få sønnen til å skjønne hva hun mener, men uten å egentlig si det hun mener! Hun antyder bare temaet, noe som kan gjøre det vansklig for sønnen. Det morsomme er jo at han skjønner jo hva hun mener, og han bruker ikke spiralmodellen, men den linære modellen, han går rett på sak. Hun tror det er den kulturavstand mellom dem på det området, men det er det jo ikke. Tenk når jeg må ta den samtalen med sønnen min en gang i fremtiden! ja, da tror jeg at jeg kommer til å le meg ihjel innvendig. True story! Men moren skal ha creds for å ha prøvd da, sefølgelig, men det blir bare så dumt når de bruker forskjellige kommunikasjonsmodeller.jaja, that's life!

-POLVOTTER

Unnskyld, kan jeg si noe?

I dag har vi pratet om pragmatikk i klassen, og jeg synes det egentlig er ganske intressant! Kanskje er det fordi jeg kjenner meg godt igjen i nesten alt det gjelder. Noe som jeg spesielt tenkte over var bruk av turskifte, altså hvordan du viser at du er ferdig med å snakke og er klar for andre innspill.

Noe jeg husket spesielt var når vi er på familiemiddag! Familien min er en av de mest skravlete familiene jeg vet om! Hvis du skal få inn et ord i en samtale må du nærmest rope det ut! Noen synes kanskje det høres veldig slitsomt ut, men det er sånn vi er vandt til det. En annen ting er at setninger ikke blir helt "tatt opp"! Du sier en setning som bare blir liggende i luften og som ingen oppfatter, noe som kan være ganske irriterende og pinlig i lengden! Bestemor er vell dronningen innen dette og nesten alle kommentarer går henne hus forbi, hun fortsetter bare å prate i beste velgående! Dette er vell noe av det samme nina mener i sin blogg.
Men så er det det å få ordet da! Hvordan markerer man at man skal si noe? Kropsspråk?Lyder? Jeg har studert litt når vi sitter i jentegjengen, og jeg har lagt merke til noen forskjellige teknikker. Den ene er å lene seg fremover og "presse" inn noe når den forje er ferdig. Gjerne på et mye høyere lydnivå enn den du svarer på var på. En anne metode er å gjøre noen slags rare håndbevegelser sammen med lyder som minner litt om kremting. Den siste og tredje metoden jeg plukket opp er å le skikkelig høyt for så å putte inn din mening. Personlig har jeg tatt meg selv flere ganger i å bruke nr.1 og nr.2., det er også de mest brukte, hvertfall i gjengen vår.
Men så er det jo også forskjell på om man er en gruppe med mennesker og 2-3 personer. For når man er flere er det vansklig å ta opp alle de andres kropsspråk og små signaler enn når dere er få, og du ser det fort. Det er også lettere å ta opp de du kjenner sine tegn, siden du er vant til det. Derfor blir det kanskje sånn at hvis du er ny i en gjeng er det noen ganger vanskelig å få inn et ord, folk er ikke innstilt på ditt kroppsspråk og du ikke innstilt på deres. Så du vet ikke helt når de mener du skal skyte inn et ord.

Etter jeg begynte med dette faget har jeg begynt å le litt av meg selv noen ganger når jeg tar meg i å gjøre ting vi har pratet om i timen. Jeg tror det har åpnet øynene mine når det gjelder kommunikasjon, noe som er bra. Men spesielt dette med turskifte er morsomt å følge med på. Folk gjør så mye rart for å få inn et ord, og noen gir aldri rom for andres meninger. Men det er sånn det er med mennesker, vi er forskjellige. Det morsomme er å finne disse forskjellene så tydlig, som man gjør via kommunikasjon. Men nå har jeg snakket mye, hva mener du?

-POLVOTTER

Språket vårt

Hvordan i all verden klarer man å lære så mange språk som vi gjør når vi er små? Da kan vi lære alle verdens språk, null stress. Men nå, når jeg setter meg ned med franskboka og prøver å lage en setning, da går det egentlig ganske dårlig. For å si det mildt! Derimot engelsk, som jeg lærte fra 1.klasse det gikk mye fortere! Hvorfor kunne ikke mamma lært meg fransk når jeg var liten, så hadde jeg ikke slitt sånn nå, og kunne bare dratt nasaler og adjektivverb ut av hodet. Akk ja, kunne det ikke bare vært sånn!

Jeg synes egentlig det er ganske merklig i grunn, at man kan lære alle språk når man er liten. Hvordan i all verden kan det ha seg at du like godt kan lære kinesisk som norsk? Det er vell kanskje som læreren sier at man er født med en generell grunnpakke, men at man som regel bare velger å innstalere et program. Selvfølgelig sliter du jo litt når du er liten også! Jeg tror mamma har skrevet ned i en bok alle de rare tingene jeg sa når jeg var liten. Boka dekker både ord og setninger, og jeg må le når jeg leser om alle de rare og morsomme tingene jeg sa!

Når jeg var liten pleide jeg å bruke mye lyder som ord, f.eks var bil tut-tut og traktor bært-bært, sau var bæ-bæ og ku var mø-mø. Vokabularet mitt var kanskje ikke så bra, for å si det slik! Vi pratet om det i stad, og i motsetning til meg tok Ingeborg og Karoline og smelta sammen to ord til et, eller byttet om på ord. Men ord kommer fort, derimot er syntaksen av et språk litt verre å få tak på! Jeg kjenner det godt selv når jeg prøver meg på fransk, og kusinen min, som har bodd i frankrike, bare ler av meg! Jeg er nærmest sikker på at jeg har mistet den ene delen av grunnpakken jeg hadde i starten! Når syntaksen er feil er det også lett å misstolke kommunikasjon, eller ikke får frem det du vireklig mener! Det er flere ganger jeg har tiltalt voksne personer med "du" isteden for "De"i en fransktekst jeg har skrevet. For meg kom det helt naturlig siden det er "du" vi sier til folk i Norge, mens i frankrike ville det vært direkte uhøfflelig! Da mente jeg jo ikke å være uhøffelig, men jeg tenkte rett og slett ikke over det!

Nei, språk kan være vansklig, det er sikkert og visst! Men for å bedre kommunikasjonen i et samfunn må man kunne språket godt, for ikke å bli missforstått eller feiltolket! Kanskje man bare må prøve og feile?

ja takk begge deler!

Nå sitter jeg her, i godstolen min, med pc’n på fanget og musikk på øret. Norge begynner å få på vinterkåpen, hvit snø daler ned utenfor vinduet mitt. Mamma begynner å le i telefonen mens hun legger ned knekkebrødet sitt med brunost for og ikke søle på bordet. Norge er veldig norsk. Eller kanskje det bare føles sånn i denne stund? Mamma gomler i seg knekkebrødet, mens ipoden min bytter over til Marit Larsen. Jeg bytter sang, fort.

Alt det kjente rundt meg her minner om Norge og dette landets kultur og tradisjoner. Men hvordan ville det vært å bo i Norge, men å vokse opp med to kulturer? Jeg vet ikke helt om jeg klarer å sette meg inn i det. Men jeg bestemmer meg for å prøve! Skyve bort den etnosentriske holdingen, og ta i mot kulturrelativismen med åpne armer. Jeg tenker tilbake på filmen vi så sist fredag før høstferien, ”East is east”. For tenk at i England, som jeg ikke synes er så forskjellig fra Norge, er det slik folk lever. Med arrangerte ekteskap, omskjæring og streng religion. For meg virker det helt surrealistisk, og så langt fra min tilværelse her i kalde Norge du trolig kan komme. Men som jeg sa, jeg stiller med åpent sinn, og lar den kulturrelativistiske holdningen farge meg.

Jeg tror problemer oppstår når en familie ender opp med et ben i to kulturer. Du får impulser fra to kanter, på den ene siden er det familien som presser deg til å holde på religion og kultur, mens venner og andre presser på med sin kultur og holdninger. Slik tror jeg det har gått for seg i filmen “East is east”. Her ser man at to kulturer som har kollidert helt, og at det forårsaker vanskligheter og dilemmaer for de det rammer. Det er faren som prøver hardt (kanskje litt for hardt) å holde på sin religion og mener at alle skal høre og gjøre som han. Resten av familien har stort sett integrert seg med den britiske livsstilen. Kanskje det å spise gris mens far er bortreist, og den ene sønnen har også en engelsk kjæreste på si, som trolig faren ville ha misslikt sterkt hvis han viste noe om. Disse ungdommene lever i to verdener, de tilhører både den pakistanske og britiske kulturen. Derfor får de motstridene krav og forventninger, som skaper konflikter for enkeltpersonene og hele familien. Til tross for farens tøffe regler kan jeg likevel se hvorfor han gjør det. Det er dette han er oppvokst med, og han vet ingen andre måter å styre en familie på. Sjøl har han sin egen mer rene identitet, mens barna har en bindestreksidentitet. Det kan derfor lett bli en kulturavstand mellom familiemedlemmene. Dette kan skape store vanskligheter for kommunikasjon.

Familien i filmen "East is east" har en såkalt Pater familia, noe som vil si at mannen i familien er den som bestemmer mest og gjør de fleste avgjørelser. Fra mitt synspunkt ville jeg sagt at dette var i mot likestilling og veldig undertrykkende for de andre familiemedlemene. Men hvis det er sånn som det alltid har vært for deg og familien din, så tenker du kanskje ikke noe over det. Men at det til og med kan være rett og rimlig. Alle har sin plassering i familien, og mannen er den med øverste rang. Også i den kristne tro heter det seg at mannen kom først, og kvinnen ble formet fra ett av ribbenene hans.

Jeg prøver, men merker det er vansklig å bli helt kvitt den etnosentriske holdningen mens det ultra norske tv programmet “Jakten på kjærligheten” ruller over tvskjermen. Mamma er for lengst ferdig med knekkebrødet og himmelen ser ut til å holde fast på snøfnuggene sine. At folk klarer å holde fast ved sin egen kultur synes jeg er imponerende, og jeg kunne virkelig ønske det hadde vært enklere å sette seg inn i deres fotspor. Jaja, kanskje en dag blir det jeg som står med et bein i to kulturer! Og da, til tross for press fra alle kanter, ville jeg da klart å holde fast ved min norske kultur?

-POLVOTTER

Bilder fra Creative commons!