ja takk begge deler!

Nå sitter jeg her, i godstolen min, med pc’n på fanget og musikk på øret. Norge begynner å få på vinterkåpen, hvit snø daler ned utenfor vinduet mitt. Mamma begynner å le i telefonen mens hun legger ned knekkebrødet sitt med brunost for og ikke søle på bordet. Norge er veldig norsk. Eller kanskje det bare føles sånn i denne stund? Mamma gomler i seg knekkebrødet, mens ipoden min bytter over til Marit Larsen. Jeg bytter sang, fort.

Alt det kjente rundt meg her minner om Norge og dette landets kultur og tradisjoner. Men hvordan ville det vært å bo i Norge, men å vokse opp med to kulturer? Jeg vet ikke helt om jeg klarer å sette meg inn i det. Men jeg bestemmer meg for å prøve! Skyve bort den etnosentriske holdingen, og ta i mot kulturrelativismen med åpne armer. Jeg tenker tilbake på filmen vi så sist fredag før høstferien, ”East is east”. For tenk at i England, som jeg ikke synes er så forskjellig fra Norge, er det slik folk lever. Med arrangerte ekteskap, omskjæring og streng religion. For meg virker det helt surrealistisk, og så langt fra min tilværelse her i kalde Norge du trolig kan komme. Men som jeg sa, jeg stiller med åpent sinn, og lar den kulturrelativistiske holdningen farge meg.

Jeg tror problemer oppstår når en familie ender opp med et ben i to kulturer. Du får impulser fra to kanter, på den ene siden er det familien som presser deg til å holde på religion og kultur, mens venner og andre presser på med sin kultur og holdninger. Slik tror jeg det har gått for seg i filmen “East is east”. Her ser man at to kulturer som har kollidert helt, og at det forårsaker vanskligheter og dilemmaer for de det rammer. Det er faren som prøver hardt (kanskje litt for hardt) å holde på sin religion og mener at alle skal høre og gjøre som han. Resten av familien har stort sett integrert seg med den britiske livsstilen. Kanskje det å spise gris mens far er bortreist, og den ene sønnen har også en engelsk kjæreste på si, som trolig faren ville ha misslikt sterkt hvis han viste noe om. Disse ungdommene lever i to verdener, de tilhører både den pakistanske og britiske kulturen. Derfor får de motstridene krav og forventninger, som skaper konflikter for enkeltpersonene og hele familien. Til tross for farens tøffe regler kan jeg likevel se hvorfor han gjør det. Det er dette han er oppvokst med, og han vet ingen andre måter å styre en familie på. Sjøl har han sin egen mer rene identitet, mens barna har en bindestreksidentitet. Det kan derfor lett bli en kulturavstand mellom familiemedlemmene. Dette kan skape store vanskligheter for kommunikasjon.

Familien i filmen "East is east" har en såkalt Pater familia, noe som vil si at mannen i familien er den som bestemmer mest og gjør de fleste avgjørelser. Fra mitt synspunkt ville jeg sagt at dette var i mot likestilling og veldig undertrykkende for de andre familiemedlemene. Men hvis det er sånn som det alltid har vært for deg og familien din, så tenker du kanskje ikke noe over det. Men at det til og med kan være rett og rimlig. Alle har sin plassering i familien, og mannen er den med øverste rang. Også i den kristne tro heter det seg at mannen kom først, og kvinnen ble formet fra ett av ribbenene hans.

Jeg prøver, men merker det er vansklig å bli helt kvitt den etnosentriske holdningen mens det ultra norske tv programmet “Jakten på kjærligheten” ruller over tvskjermen. Mamma er for lengst ferdig med knekkebrødet og himmelen ser ut til å holde fast på snøfnuggene sine. At folk klarer å holde fast ved sin egen kultur synes jeg er imponerende, og jeg kunne virkelig ønske det hadde vært enklere å sette seg inn i deres fotspor. Jaja, kanskje en dag blir det jeg som står med et bein i to kulturer! Og da, til tross for press fra alle kanter, ville jeg da klart å holde fast ved min norske kultur?

-POLVOTTER

Bilder fra Creative commons!