Fårikålens folk!

Norsk matkultur! Hva er egentlig det? Hvertfall jeg tenker fort på fårikål, brunost og grøt, men hvis du spurte meg om hva jeg spiser til middag så ville nok svaret hvert helt anderledes. Hvor har egentlig den norske matkulturen blitt av, eller hva har den blitt til?

Som jeg nevner over er det skjeldent jeg spiser fårikål til middag, dag etter dag er det retter som pizza, pasta og salat som går igjen. Men disse rettene er da ikke norske! Hvor har vi da gjort av den norske matkulturen? Jo, vi sparer den nok litt til fest og høytider! Hjemme hos meg er det hvert år tradisjonsrik norsk mat som frister på julebordet, mens til hverdag pryder middagsbordet av andre retter! Jeg tror vi i Norge har begynt å mikse kulturer i matveien, kanskje mye på grunn av globaliseringen som skjer rundt i verden.

Men folk preges jo av forskjellige matkulturer, noen spiser junk food til middag, mens hos meg er det stort sett det franske og italienske kjøkkenet som rulerer. Venninner snakker om hvor god biff med pommes frites de hadde til middag i går, mens jeg tenker tilbake på de fylte pastarørene med sopp, løk, ost og melk. Men når jeg dro til Frankrike med pappa og søstren min i fjor merket jeg en vidt forskjellig matkultur enn her hjemme, selvom jeg trodde mamma lagde mye fransk mat. Loff til frokost, tre måltider om dagen og aldri noe grovt å tygge var veldig uvant og fremmed. Nye smaker og retter er godt, ikke misforstå meg, men det franske kjøkkenet jeg trodde ikke var så ufattelig lang fra mitt eget var plutselig så ufattelig fremmed. Ikke ble jeg serlig mett på denne frankrike turen, og ikke var magen min spesielt fornøyd med å kunn jobbe med loff og fint mel.

Men som Ingeborg sier i sin blogg, det er viktig å finne en balanse i matveien, noen ganger er det greit å sjemme seg litt bort med junk food, mens man dagen etter spiser risgrøt fra norge! Norge har fått en utvidet matkultur, men fortsatt tatt vare på det gamle! Good Job!

bilder:
creative commons

Det enkle ER ofte det beste

Må virkelig le av denne reklamen:




Her er det et godt bilde på spiralmodellen. Moren går rundt og rundt grøten for å prøve å få sønnen til å skjønne hva hun mener, men uten å egentlig si det hun mener! Hun antyder bare temaet, noe som kan gjøre det vansklig for sønnen. Det morsomme er jo at han skjønner jo hva hun mener, og han bruker ikke spiralmodellen, men den linære modellen, han går rett på sak. Hun tror det er den kulturavstand mellom dem på det området, men det er det jo ikke. Tenk når jeg må ta den samtalen med sønnen min en gang i fremtiden! ja, da tror jeg at jeg kommer til å le meg ihjel innvendig. True story! Men moren skal ha creds for å ha prøvd da, sefølgelig, men det blir bare så dumt når de bruker forskjellige kommunikasjonsmodeller.jaja, that's life!

-POLVOTTER

Unnskyld, kan jeg si noe?

I dag har vi pratet om pragmatikk i klassen, og jeg synes det egentlig er ganske intressant! Kanskje er det fordi jeg kjenner meg godt igjen i nesten alt det gjelder. Noe som jeg spesielt tenkte over var bruk av turskifte, altså hvordan du viser at du er ferdig med å snakke og er klar for andre innspill.

Noe jeg husket spesielt var når vi er på familiemiddag! Familien min er en av de mest skravlete familiene jeg vet om! Hvis du skal få inn et ord i en samtale må du nærmest rope det ut! Noen synes kanskje det høres veldig slitsomt ut, men det er sånn vi er vandt til det. En annen ting er at setninger ikke blir helt "tatt opp"! Du sier en setning som bare blir liggende i luften og som ingen oppfatter, noe som kan være ganske irriterende og pinlig i lengden! Bestemor er vell dronningen innen dette og nesten alle kommentarer går henne hus forbi, hun fortsetter bare å prate i beste velgående! Dette er vell noe av det samme nina mener i sin blogg.
Men så er det det å få ordet da! Hvordan markerer man at man skal si noe? Kropsspråk?Lyder? Jeg har studert litt når vi sitter i jentegjengen, og jeg har lagt merke til noen forskjellige teknikker. Den ene er å lene seg fremover og "presse" inn noe når den forje er ferdig. Gjerne på et mye høyere lydnivå enn den du svarer på var på. En anne metode er å gjøre noen slags rare håndbevegelser sammen med lyder som minner litt om kremting. Den siste og tredje metoden jeg plukket opp er å le skikkelig høyt for så å putte inn din mening. Personlig har jeg tatt meg selv flere ganger i å bruke nr.1 og nr.2., det er også de mest brukte, hvertfall i gjengen vår.
Men så er det jo også forskjell på om man er en gruppe med mennesker og 2-3 personer. For når man er flere er det vansklig å ta opp alle de andres kropsspråk og små signaler enn når dere er få, og du ser det fort. Det er også lettere å ta opp de du kjenner sine tegn, siden du er vant til det. Derfor blir det kanskje sånn at hvis du er ny i en gjeng er det noen ganger vanskelig å få inn et ord, folk er ikke innstilt på ditt kroppsspråk og du ikke innstilt på deres. Så du vet ikke helt når de mener du skal skyte inn et ord.

Etter jeg begynte med dette faget har jeg begynt å le litt av meg selv noen ganger når jeg tar meg i å gjøre ting vi har pratet om i timen. Jeg tror det har åpnet øynene mine når det gjelder kommunikasjon, noe som er bra. Men spesielt dette med turskifte er morsomt å følge med på. Folk gjør så mye rart for å få inn et ord, og noen gir aldri rom for andres meninger. Men det er sånn det er med mennesker, vi er forskjellige. Det morsomme er å finne disse forskjellene så tydlig, som man gjør via kommunikasjon. Men nå har jeg snakket mye, hva mener du?

-POLVOTTER