Unnskyld, kan jeg si noe?

I dag har vi pratet om pragmatikk i klassen, og jeg synes det egentlig er ganske intressant! Kanskje er det fordi jeg kjenner meg godt igjen i nesten alt det gjelder. Noe som jeg spesielt tenkte over var bruk av turskifte, altså hvordan du viser at du er ferdig med å snakke og er klar for andre innspill.

Noe jeg husket spesielt var når vi er på familiemiddag! Familien min er en av de mest skravlete familiene jeg vet om! Hvis du skal få inn et ord i en samtale må du nærmest rope det ut! Noen synes kanskje det høres veldig slitsomt ut, men det er sånn vi er vandt til det. En annen ting er at setninger ikke blir helt "tatt opp"! Du sier en setning som bare blir liggende i luften og som ingen oppfatter, noe som kan være ganske irriterende og pinlig i lengden! Bestemor er vell dronningen innen dette og nesten alle kommentarer går henne hus forbi, hun fortsetter bare å prate i beste velgående! Dette er vell noe av det samme nina mener i sin blogg.
Men så er det det å få ordet da! Hvordan markerer man at man skal si noe? Kropsspråk?Lyder? Jeg har studert litt når vi sitter i jentegjengen, og jeg har lagt merke til noen forskjellige teknikker. Den ene er å lene seg fremover og "presse" inn noe når den forje er ferdig. Gjerne på et mye høyere lydnivå enn den du svarer på var på. En anne metode er å gjøre noen slags rare håndbevegelser sammen med lyder som minner litt om kremting. Den siste og tredje metoden jeg plukket opp er å le skikkelig høyt for så å putte inn din mening. Personlig har jeg tatt meg selv flere ganger i å bruke nr.1 og nr.2., det er også de mest brukte, hvertfall i gjengen vår.
Men så er det jo også forskjell på om man er en gruppe med mennesker og 2-3 personer. For når man er flere er det vansklig å ta opp alle de andres kropsspråk og små signaler enn når dere er få, og du ser det fort. Det er også lettere å ta opp de du kjenner sine tegn, siden du er vant til det. Derfor blir det kanskje sånn at hvis du er ny i en gjeng er det noen ganger vanskelig å få inn et ord, folk er ikke innstilt på ditt kroppsspråk og du ikke innstilt på deres. Så du vet ikke helt når de mener du skal skyte inn et ord.

Etter jeg begynte med dette faget har jeg begynt å le litt av meg selv noen ganger når jeg tar meg i å gjøre ting vi har pratet om i timen. Jeg tror det har åpnet øynene mine når det gjelder kommunikasjon, noe som er bra. Men spesielt dette med turskifte er morsomt å følge med på. Folk gjør så mye rart for å få inn et ord, og noen gir aldri rom for andres meninger. Men det er sånn det er med mennesker, vi er forskjellige. Det morsomme er å finne disse forskjellene så tydlig, som man gjør via kommunikasjon. Men nå har jeg snakket mye, hva mener du?

-POLVOTTER